Det universelle plantistiske rammeverket

Vi lever i øyeblikket der fremtiden vår avgjøres.

Den avgjøres av hva mennesker gjør nå, med det vi vet.

Dette er den kunnskapen.

Naturen er i ferd med å svikte. Skoger, hav, jord og klima — systemene som gjør menneskelig liv mulig — brytes ned under vekten av én ting fremfor alle andre: den enorme mengden land som brukes til å fø dyrene mennesker spiser. Et område på størrelse med Afrika og India til sammen.

Land den levende verden trenger tilbake. Land som kan gis tilbake. Ikke om tiår. Nå.

Ingen avtale kommer i tide. Ingen teknologi rekker frem innen den tiden vi har igjen. Det som går raskt nok, er mennesker. Det har alltid vært slik. Enhver endring i hvordan menneskeheten lever, tenker og handler har begynt på samme måte: en fremstående gruppe mennesker forstår noe klart, sier det høyt, og andre følger etter.

Hundrevis av millioner mennesker er allerede plantebasert. Kunnskapen og evnen finnes allerede.

Det som trengs nå er ett enkelt, synlig tegn — ett som hvem som helst kjenner igjen, hvor som helst: Jeg forstår hva som skjer. Jeg har forandret meg. Det kan du også.

Vi blir plantister — det mest direkte svaret mulig for ethvert menneske som forstår hva som står på spill.

#Plantist er ikke en organisasjon. Det er ingenting å melde seg inn i. Vi forstår hva som kreves og handler deretter. Vi sier det tydelig slik at andre kan se at det er mulig.

Enhver person som sier det, gjør det lettere for andre å følge etter.
Enhver institusjon som gjør det, gjør det lettere for flere institusjoner å følge etter.
Enhver regjering, enhver tro, ethvert samfunn som tar i bruk dette rammeverket, bringer vendepunktet nærmere.

Vendepunktet kommer før et flertall er nådd. Det kommer når nok mennesker og institusjoner gjør stillingen sin synlig — når den nye virkeligheten endres fra mulig til forventet, og fra forventet til innlysende.

Vi er ved begynnelsen av det øyeblikket.

Ødeleggelsen av naturen er nødsituasjonen. Uten systemene som opprettholder livet, fortsetter ingenting — ingenting vi har bygget, elsket eller håpet på.

Det vi spiser er den primære årsaken. Dette er ikke et moralsk utsagn. Det er et regnestykke. Landet som brukes til oppdrett av dyr er den mest ødeleggende grunnen til økosystem-kollapsen. Landet kan gis tilbake. Å endre det vi spiser, er det som gir det tilbake.

Mekanismen er oss: person til person, valg til valg, signal til signal — inntil den nye atferden blir normen. Slik har forandring alltid fungert. Det er den eneste måten det fungerer raskt nok på.

Forstå dette. Endre det du spiser. Og så si det.

Til én person. Til et rom. Til verden.

Den handlingen skaper kaskaden. Enhver person som gjør det, gjør det lettere for alle andre. Enhver institusjon som gjør det, omformer hva som er mulig for enhver annen institusjon.

Alt som noensinne har hatt betydning avhenger av at det finnes en fremtid der det kan ha betydning.

Fremtiden er fortsatt her.

Det vi gjør nå, avgjør om den forblir.

Vi velger å bevare den.